Meltdown - Answers

Metall. Det finst fantastisk mange måtar å spele metall på, men ein ting trur eg er felles for dei fleste subsjangrane – riff. Gitarane har like mykje å seie for ei metall-låt som sukker og kanel har å seie for laurdagsgrauten! Nøkkelingrediensen, vil kanskje nokon seie.

Ein ting er i alle fall sikkert. Meltdown har ein haug med feite riff dei trykker i trynet ditt på denne plata. Dette er typiske «headbange seg til nakkesleng» greier som eg er sikker på gjer det fantastisk godt live, og det er ikkje mangel på både magesug og episke parti der ein heilt sikkert kan kjenne på frysningar. «Hollow» er ei slik låt. Den startar roleg og fint med akustisk gitar og går over i noko ganske så rått. Dette er også den einaste låta der reinvokalen faktisk passar inn med resten – her har den funne sin plass, og her burde den blitt.

For eg har ikkje mykje til overs for denne reinvokalen. Den opplevast både klein og heilt feil plassert på mange av dei andre låtane – nesten som at bandet har putta det inn for å mjuke opp lydbiletet! Noko dei absolutt ikkje treng. Nokre plassar høyres det faktisk ut som ein miks mellom Parkway Drive og Iron Maiden, ei blanding eg ikkje er så stor fan av. Spesielt når reinvokalen går opp i det eg trur er falsett – det gir meg gåsehud på heilt feile måtar. Eit eksempel er eit minutt inni «Blackbox Paradise». Ikkje heilt min kopp te, det blir både for pompøst og rart! «Nightmare»  er også ei slik låt. Det er heilt sikkert nokon der ute som likar dette, men eg er nok dessverre ikkje ein av dei.

Men for all del, dei har ein råbra skrikevokal som tek det nokre hakk opp, og gitarane er jo absolutt der dei bør vere, men eg klarar ikkje få noko meir ut av denne plata.

1,5/5 TRYNER

-Patrick Fardal

IEATHEARTATTACKS - Please Just Dance Death

De aller fleste av oss har brukt mang en kveld på å fundere over når det endelig skal komme et hardcoreband fra Gudbrandsdalen oppkalt etter en låt om en dørselger som voldtar, kidnapper og dreper en femten år gammel jente. Tiden var moden, og endelig er de her. Trioen vi alle har ventet på: Ieatheartattacks.

Please Just Dance Death er en maktdemonstrasjon av et album, og jeg klarer ikke å finne et eneste svakt øyeblikk i løpet av de litt over tjue minuttene. Om jeg absolutt skulle pirke på noe ville det faktisk vært refrenget på åpningssporet «Liar», som jeg føler blir litt uoriginalt og platt (det kan også være fordi det gir meg assosiasjoner til «Liar Liar (Burn in Hell)» av The Used).

«Liar» følges opp av albumets to korteste låter, «The Six» og «Refuge Tropicana». Personlig anser jeg disse som en god oppvarming for det som kommer, selv om de ikke når helt opp til sine etterfølgere. Med det sagt er det mye positivt å trekke frem også fra disse låtene, som det dynamiske riffet på «Liar», refrenget på «The Six» og samspillet mellom trommer og gitar på «Refuge Tropicana».

Det er likevel først på «M.I.A.» at vi får se det enorme potensialet til IEHA. Låten har ikke bare en usedvanlig god intro som bygger opp stemningen før det trøkkes til med screams og trommer, den har også en av de beste instrumentale outroene jeg har hørt på lenge. Herifra og ut har jeg bare lovord å komme med om de resterende låtene. Den absolutte favoritten min er «Drowning Is My New Favorite Thing». Med sin herlig bisarre tekst og hypnotiserende gitareffekter står dette som en kandidat til årets norske låt allerede nå (selv om den teknisk sett ble sluppet som singel i 2016).

Please Just Dance Death er en tettpakket og intens utgivelse, fylt til randen av kaotisk og aggressiv hardcore. Ieatheartattacks beviser her at de er gode låtskrivere med teft for å komponere låter uten så mye som et overflødig sekund (noe mange band kunne tjent på å lære av). Albumets oppbygning og lengde får meg likevel til å sitte igjen med en litt tom følelse til slutt. Det skulle liksom ha vært noe mer. Så da ender det opp med at jeg spinner albumet på nytt, og på nytt, og på nytt. Til slutt har jeg hørt Please Just Dance Death fem ganger på rappen uten noe følelse av finalitet. «Black Hearts» er en knallsterk låt som smeller fra seg, men kunne vært plassert stort sett hvor som helst på albumet til samme effekt. Det jeg savner er med andre ord en avslutningslåt som faktisk kan oppleves som en konklusjon.

Ieatheartattacks leverer på lik linje med sine labelmates i SIBIIR, Ondt Blod, NAG og Beachheads en vanvittig sterk debut. Fysisk Format vet å satse på de rette bandene. Jeg gleder meg til å høre mer, og jeg håper å få sett IEHA live i nær fremtid. Som en avsluttende kommentar vil jeg bare si at jeg setter stor pris på at vi faktisk har noen band der ute som ikke gjør debuten sin selvtitulert. Er så møkk lei av selvtitulerte debuter.

4/5 TRYNER!

-Sondre Leiros Bendiktsen